Identitet og veggtapet ved Ingeborg Winderen Owesen

Historien er hysterisk: Den blir til kun når vi betrakter den
- og for å betrakte den må vi befinne oss utenfor den.
Roland Barthes

-Jeg liker historier bedre enn teorier, sier Giske Sigmundstad når hun skal snakke om sine egne bilder. Og nettopp dette med «historier» er på mange måter dekkende for hennes kunst. Sigmundstads bilder gir inntrykk av at de ønsker å fortelle noe, som om hvert enkelt bilde er en liten fortelling eller historie. Kanskje kunne man også si at hvert trykk med tilhørende tittel på sett og vis fungerer som et billeddikt. Men i tillegg til at bildene forteller hver sin historie, eller kanskje ulike versjoner av en og samme historie, forekommer det meg at bildene kan leses dithen at de nettopp handler om historie og identitet.

Identitet er først og fremst et spørsmål om «hvem er jeg?» Sigmundstad stiller dette spørsmålet uten å henfalle til det selvbiografiske eller private, noe også titlene på bildene signaliserer, som f.eks. Mann forlater hus, eller Jenter ved gul mur, disse personene kan være hvilken som helst mann, eller hvilke som helst jenter. Hvilken historie som fortelles er et åpent spørsmål. Vi vet ikke om mannen i Mann forlater hus forlater familien frivillig eller er blitt kastet ut, eller om han rett og slett bare er på vei til jobben. Mange av de grafiske trykkene i denne utstillingen er poetiske, uten å være litterære. Flere trykk skildrer personer som ser nokså ensomme ut, og selv om enkelte personer er avbildet sammen med andre, synes ensomheten allikevel tilstedeværende.

Forsøk på å gjengi lys er også et gjennomgangstema i billedkunstens historie, tenk bare på f.eks. Rembrandt eller George de la Tour. Sigmundstad presenterer sine egne originale forsøk på å skildre lys, som oftest elektrisk lys som strømmer ut under en lampeskjerm, eller fra en taklampe som i Palmetapet. Her poengterer Sigmundstad at hun ikke er en romantisk nostalgiker, med det elektriske lyset holder hun oss fast til samtiden.

Andre allusjoner til kunsthistorien er også Solsikker som kan få en til å tenke
på Van Goghs solsikker. Fotbad og Figur har noe ved seg som fører tankene til impresjonistene Mary Cassat og Edgar Degas. Alle disse allusjonene til kunsthistorien bør neppe lese som replikasjoner, de inngår snarere i en tematisering av begrepet identitet, samt kunstnerens egen plass i (kunst)historien, og slik sett de evige spørsmålene vi alle stiller oss: -Hvem er jeg? -Hva er min plass i historien? og -Hva er min historie?

Et særlig personlig og originalt element i Sigmundstads bilder er bruken av endimensjonale mønstre, eller det som framtrer som tapetmønstre, som f.eks. i Palmetapet, Dyrene i Afrika, Fotbad, Husmann og Figur. Det er åpenbart at det ligger en symbolikk i disse mønstrene, men det er både tvetydig og åpent hva symbolene henviser til. Drømmer mannen med palmetapetet om eksotisk og sydligere varme? Og hva slags kulde ønsker han seg i såfall vekk fra, en følelsesmessig eller klimatisk? Eller er dette en ironisk gest med henblikk på vår kulturs bruk av eksotiske symboler, som nettopp på f.eks. interiørtapet?

Kunsthistorisk sett er også Sigmundstads bruk av endimensjonale mønstre interessant. Impresjonismen er allerede nevnt, og noe som var særlig inspirerende for 1800-tallets billedkunstnere var japanske tresnitt. Den europeiske billedkunstens århundrelange bestrebelser på å gjengi virkeligheten tredimensjonalt, nådde sitt klimaks ved fotografiets oppfinnelse. Billedkunstnere så seg om etter andre referanser og ny inspirasjon, og de japanske tresnittene med klare flate plan og dekorative mønstre fascinerte mange, bl. a. Edgar Degas (1834-1917) og Mary Cassatt (1845-1926). Denne japanske innflytelsen var den første definitivt ikke-europeiske innflytelse på europeisk billedkunst, og innflytelsen gjaldt ikke bare det formmessige, men også innholdet; som f.eks. uformelle glimt fra hverdagslivet. Og alt dette kan gjenfinnes i Giske Sigmundstads grafiske arbeider.

Et slående trekk ved mange av bildene er også det at de gir en assosiasjoner til 50-tallet. Slik sett forsøker Sigmundstad å almengjøre visse erfaringer, dvs. at bildene ikke først og fremst handler om kunstneren selv, selvom de naturligvis også gjør det, men ikke først og fremst. Disse 50-talls assosiasjonene behøver ikke å leses som et uttrykk for nostalgi, det er snarere et grep fra kunstnerens side som gjør bildene tilnærmet tidløse. Også formspråket gir fra tid til annen signaler om tidløshet, f.eks. synes huset i Mann forlater hus nærmest kun å være en arkaisk idé om hus, eller sagt på en annen måte; et slags symbolsk hus.

Kunsthistorien har tradisjonelt forutsatt en mannlig betrakter eller konsument, eller et mannlig blikk. I Giske Sigmundstads bilder synes man å fornemme et klart kvinnelig blikk. Bildene er uttrykk for hvordan hun som kvinne erfarer verden eller tilværelsen, uten at hun blir sittende fast i en feminin stereotypi. Å betone kunstnerens kjønn, inngår i diskursen om subjektivitet og identitet.

Giske Sigmundstad hevder også at hun er inspirert av kunsthistorien. Hun er særlig opptatt av før-renessansen og italienske freskemalere som Giotto. Og når vi nå først har satt identitet i fokus, kan vi si at denne interessen for kunsthistorien også kommer fram som en slags tematisering av og rundt kunstnerens egen plass i kunsthistoriens forlengelse. Den som kjenner kunsthistorien godt vil finne mange små symboler som peker i denne retning. Slik som f.eks. klokken i trykket Mann tar på sokk, en klokke, gjerne i bakgrunnen, er en gjenstand vi ofte finner i Sigmundstads billedverden. Klokken som symbol på at tiden går og at tilværelsen er endelig, fører tankene hen til 1600-tallets stillebenmalerier og vanitassymbolikk. Stillebenmaleriens overdådige framstilling av rikdom i form av mat, vin, gull og perler osv. hadde også ofte moraliserende symbolikk i form av en hodeskall eller klokke, noe som skulle minne betrakteren på dette livets forgjengelighet og endelighet.

Et annet interessant trekk ved Sigmundstads dekorative mønstre er at de i enkelte trykk faktisk ikke ligger i bakgrunnen, men snarere oppå figuren, slik som f.eks. i Husmann og Figur. Her går det klart fram at det ikke dreier seg om et veggtapet, men kanskje heller et filter som personene omgir seg med. Det er nærliggende å anta at dette filteret har noe med de avbildede personenes identitet å gjøre. Aller tydeligst kommer dette fram i trykk som Jente med drink. Her er det vanskeligere for oss å tro at bakgrunnen skulle framstille en tapet, eller noen form for metervare. «Bakgrunnstapetet» i disse to trykkene gir en snarere en følelse av at det er snakk om et slags «livstapet», dekorert med symbolikk fra personens eget liv, eller et slags tredimensjonalt curriculum vita. Personene her synes bokstavelig talt å se sine liv passere dem i revy. Tapetet forteller en historie. Og kanskje vi kan si det slik at Giske Sigmundstads måte å fortelle historier på, er å la personene «gå i ett med tapetet».

Ingeborg Winderen Owesen